Puh, vel hjemme på Vardan, hotellet i Pokhara, etter fem dager i Himalaya. Siden sist er vi nå fem Nepalilessons rikere.
Nepalilesson nr. 8: Naturliv trumfer byliv
Vi traff vår guide/porter/venn, Naba, mens vi var i Kathmandu. Tika hadde fikset det for oss. Det viste seg også at de var tremenninger. Vi møtte Naba igjen i bilen på vei til Naya Pul (1000moh), utgangspunktet for turen.
Første dag fikk vi en rolig start, men med en skikkelig regnskyll. Etter fire timer ankom vi Tikedhunga (1540moh) hvor vi lærte Naba å spille Amerikaner, et spill som falt godt i smak.
Lunsjpause
Trappene opp til Tikedhunga
Nepalilesson nr.9: Portere trenger bedre HMS vern (helse, miljø og sikkerhet)
Dagens etappe gikk til Ghorepani (2750moh). Dette var den tøffeste dagen på hele trekken. Vi besteg over 3300 trappetrinn opp til Ulleri. Her ble det mange pauser og iPoden ble tatt i bruk for å holde motivasjonen oppe. Melina sverget til løvenes konge, Malene til power, Frauke til Big Bang og Benedicte til Mari Boine.
På veien traff vi sjokkerende mange overlastede portere. Unge som gamle med kun sandaler på bena og 40kg + festet til hodet. Det virker ikke som det er noe fungerende lovverk for porteres arbeidsforhold. Vi kan ikke skjønne at turister som oss har samvittighet til å lesse på fire personers bagasje på en mann. Og vi som synes det var ubehagelig å la Naba bære en 8kg sekk for oss.
Som dere ser bærer Nepalesere ikke bare turisters baggasje på hodet, men også byggemateriale.
Etter seks timer trekking i tungt tåkete vær nådde vi endelig Ghorepani. Først her skjønte vi hvor kaldt Nepal kan bli. Både lue, votter og ullundertøy ble tatt i bruk. Dryppende våte av svette og pakket inn i alt vi hadde av klær, var det helt fantastisk å få tatt en varm dusj. Vi er alle enige om at dette er den beste dusjen vi noen gang har hatt. Vin og god mat smakte vidunderlig i den semi-varme peisestua. Porterene og guidene sladret og lo av håpløse turister. Men tåken la en liten demper på stemningen. Skulle vi ikke snart få se Himalayafjellene?
Nugattien hadde stivnet i kulda.
Vin og eplepai (som fjell-Nepal er kjent for) ved peisen.
Nepalilesson nr.10: Matpakka er for nordmenn
Alarmen gikk 04:30. Vi skulle opp til Poon Hill (3210moh), en times bratt oppoverbakke fra Ghorepani, for å se Annapurnafjellene i soloppgang. Tåken lå fortsatt tett. Håpet begynte å svinne hen. I lange rekker tuslet nærmere hundre turister i mørket med sine hodelykter. Klokken nærmet seg 06:00 og det begynte å lysne av dag. Og da! Som ved et trylleslag åpnet skydekket seg og de majestetiske snøkledde fjelltoppene åpenbarte seg! Og da! Tok vi ekstase frem matpakka! Som de eneste av turistene benket vi oss godt til og brettet opp frokostbordet. På menyen stod rugsprø, makrell i tomat, leverpostei og nugatti. For en fest!
Frokostbordet!
Naba likte Nugatti bedre enn leverpostei og leverpostei bedre enn makrell i tomat.
Til venstre, Annapurna I (8091moh) og til høyre, Annapurna South (7219moh).
Etter denne uforglemmelige morgenen trasket vi tre timer i den tilbakevendende tåken til Tadapani (2710moh). I løpet av morgenen, trolig grunnet dårlig masalate, hadde Melina greid å pådra seg magesjau. Likevel klarte vi å dra oss gjennom rhododendronskogen. Til Benedictes store skrekk fantes det leoparder blant blomstene her.
Fantastisk utsikt! India bak tåken.
Samme kveld i den iskalde lodgen i Tadapani hørte Benedicte nyss om at hodepine var et symptom på høydesyke. Dermed konstaterte hun at dette måtte være hennes tilfelle, til tross for at vi kun befant oss på 2710m (selv om faren er liten under 3500m). Da det viste seg at alle hadde lettere hodepine ble det klart at det bare skyldtes kullet som ble brent under bordet i et forsøk på å varme opp spisestuen.
Machapuchare, også kalt fishtail (6997moh) kom så vidt til syne i løpet av kvelden i Tadapani.
Kveldene bød ikke på mye action så da ble det litt pensumlesing, selv i dårlige strømforhold.
Nepalilesson nr.11: Vær alltid beredt!
På trekkens korteste tur, fra Tadapani til Ghandruk, fikk vi god bruk for vårt velutstyrte førstehjelpsskrin. På de glatte stenene hadde en stakkars kvinnelig porter tråkket over. Muligens hadde hun brukket ankelen. Vi kunne da bistå med Ibux gel og støttebandasje, samt bandasjeringsråd.
Da vi kom frem til Ghandruk var himmelen blå og til vår store glede fikk vi oppleve Annapurnafjellene i solnedgang! Å komme til Ghandruk, som er en av de mest utviklede landsbyene i Nepal, var en stor overgang fra de uisolerte plankehaugene vi hadde vendt oss til.
Utsikt over Ghandruk.
Solcellepaneler har de i velutviklede Ghandruk. Bak skyene glimter man Annapurnafjellene.
I Ghandruk har alle tilgang på utdanning.
Malene ble sjarmert av en liten sjarmør.
Nordmann, Nepaler og Amerikaner.
Nepalilesson nr.12: Etter regnet kommer sola
Et slikt løfte har vi fått hver eneste dag, både fra lokalkjente og Kathmandu Post (Nepals største avis). Dette utsagnet har det ikke vært mye sannhet i før i dag. I strålende solskinn spaserte vi ned de siste 1000m til Naya Pul. Vi ble til og med litt solbrente.
Utsikt fra frokostbordet i Ghandruk kl.07:30.
Tilslutt ble det en nærmest tårevåt farvell med vår nye venn Naba. Hvem skal nå vise veien videre, regne ut hytteregningen og oversette Nepali samtaler? Naba har virkelig vist oss Nepali kultur.
I dag skriker hver eneste støle muskel og det er himmelsk å være tilbake på Vardan.
Middag på Moondance i Pokhara, nydusjet og rene.
OBS OBS! PROMO PROMO!
Vi vil gjerne takke Philips for at de holdt iPodene våre med strøm gjennom hele turen.
I krisesituasjoner...
...så ordnet Philips opp
